FISKEHELSE

Dette er et spørsmål som antagelig aldri blir avklart 100%. Der er samtidig stadig økende data som synes å vise at fisk har bevissthet og kan føle lidelse, smerte og frykt på linje med andre høyere virveldyr. Av den grunn er fisk dekket av dyrevelferdsloven. God fiskevelferd er også godt oppdrettshåndverk. Uten å ta hensyn til velferd vil det være vanskelig å oppnå en god produksjon.

Pattedyr har et ytre beskyttende lag i huden, som kan tilpasse seg hvor mye mekanisk påvirkning den utsettes for. Dette kan vi oppleve i form av at huden blir tykkere i håndflaten, avhengig av hvor mye belastning den utsettes for. Fiskens hud er helt annerledes. Den er ikke konstruert for å tåle berøring, og takler håndtering dårlig. Skjellene ligger ikke, som man skulle tro, utenpå huden, men et stykke ned i huden. Hvis fisken mister skjell, er huden «punktert», og avhengig av omfanget og miljø, kan det utvikle seg til et sår. Fisk må alltid håndteres skånsomt.

Rognkjeks kan se nærmest pansret ut, men «skinnet bedrar». Huden på rognkjeks er enda mer sårbar enn på laksen.

Alle dyr (også mennesker) som blir holdt sammen med mange individer av samme art (såkalt monokultur) vil bli mer utsatt for smitte og epidemier enn individer som har mindre omgang med egen art. Stort sett kommer smitte fra egen art, slik at man i en monokultur blir utsatt for mange flere potensielle smittekilder. Man kan, til en viss grad beskytte seg mot denne effekten ved å ha individer med god beskyttelse (god almen helse, vaksiner), og å verne seg mot smitte (soneinndeling, screening mot sykdom).

Vaksiner regnes som det viktigeste sykdomsforebyggende tiltaket som er tilgjengelig. Det har likevel begrensninger. Med vaksiner gjør vi immunsystemet bedre rustet til å bekjempe et smittestoff. Første krav til en vaksine skal virke er derfor at det finnes et smittestoff å bekjempe. Det vil aldri være mulig å løse f. eks. dårlig smoltifisering eller ryggradsdeformasjoner med vaksiner. For det andre er det lettere å lage vaksiner jo lettere smittestoffet er tilgjengelig for immunsystemet. Bakterier som forekommer fritt i fisken er lettest, og de beste vaksineeffektene er mot nettopp slike sykdommer (Kaldvannsvibriose, Furunkulose, etc). Smittestoff som gjemmer seg inne i celler (virus, enkelte typer bakterier) er mer utfordrende, men gode vaksiner er mulig. Enda verre er det hvis smittestoffet befinner seg utenfor fisken (lakselus, sårbakterier). Tilslutt, det vil alltid være en kamp mellom immunsystemet og smittestoffet, også hos godt vaksinerte individ. Hvis smittepresset blir for kraftig, eller hvis fisken er i så dårlig helse at det blir vanskelig å mobilisere en immunrespons, vil sykdom bryte ut.

Det finnes ingen enkeltstående metode å avluse som er best i alle sammenhenger. Å ikke bli smittet med lus vil være den beste tilnærmingen, men det er jo ikke alltid så lett. Luseskjørt, snorkelmerder, helsefôr, valg av gode lokaliteter og annet kan bidra til å redusere påslag. Når man likevel må avluse, er skånsom, ikke-medikamentell fjerning, som rensefisk, første valg. Mekanisk behandling, som børsting, spyling og temperaturbehandling kan være noe mer hardhendt på fisken, særlig på stor fisk. Det er viktig at man i forkant av bruk har fått nødvendig opplæring, slik at man unngår unødvendig skade på fisken. I dag er det mange steder begrenset med effekt av medikamentell behandling grunnet resistensutvikling. Har man fortsatt god effekt, så er det viktig at man ikke bruker medikamentet ensidig, men kombinerer det med andre metoder for å hindre videre resistensutvikling. En tilnærming vil være å bruke mekanisk avlusning på liten fisk, og spare eventuell medikamentell behandling til når fisken er blitt stor.

Dette er ikke et lett spørsmål å svare på. Rognkjeksen, i likhet med andre fisk, lever i et annet medium enn oss. De har ikke ansiktsuttrykk, lager ikke lyder, og deres kroppsspråk er meget ulikt det vi mennesker har. Likevel vet vi at de føler sult, frykt og smerte, akkurat som oss.

Dødelighet har lenge vært brukt som en velferdsindikator i oppdrett, men lav dødelighet alene forteller oss ikke nødvendigvis at fisken har det bra, det bare forteller oss at fisken lever uten sykdom og skade. For å gi rognkjeksen et så godt liv som mulig, må vi prøve å etterligne dens naturlige leveområde. I naturen er rognkjeksen en bunnfisk som lever mellom steiner, tang og tare. Derfor gir vi dem tare i merda også, til å gjemme seg mellom, og til å feste seg på. Det er viktig å ha nok tare i merda, slik at den lille rognkjeksen slipper å svømme så langt.

Det er også viktig med god og jevn fôring, med et fôr som er tilpasset en marin art som rognkjeks. Fôret bør tildeles i eller i nærheten av skjulet, slik at rognkjeksen kan spise i trygge omgivelser. Fôret må tilpasses rognkjeksens størrelse og appetitt; ved varmere temperaturer vil den spise mer.

Det er viktig å følge med på helsa til rognkjeksen. Følg med på adferden dens, se etter svimere og sårfisk. Vær nøye med telling av dødfisk, og dersom tallene stiger, bør fiskehelsetjeneste tilkalles.

Husk at en frisk, mett og trygg rognkjeks vil spise mest lus!