Kilder: Veterinærinstituttet og Labora fiskehelsepersonell

• Kveis

  Anisakis simplex, bedre kjent som Kveis, er en parasitt som finnes i hele Nord-Atlanterhavet, og har mulighet til å smitte de fleste arter i oppdrett. Parasitten lever i bukhulen og omkringliggende organer hos fisken, og når fisken blir spist av større sjøpattedyr (hval, sel, osv.) vil parasitten smitte disse dyrene. Denne kompliserte livssyklusen og det at laks som regel kun spiser pellets gjør at kveis ikke er et stort problem for oppdrettslaks. Rognkjeks og leppefisk beiter mer aktivt på planktoniske dyr i vannet, og på groe på nøtene, og er dermed mer utsatt for smitte. Parasitten kan vandre fra bukhulen inn i muskulaturen til fisken, og kan dermed føre til en nedklassifisering av kjøttet. Ved obduksjon kan det sees skjelltap og hudskader, samt hevelser og blødninger i indre organer.

  OBS: Kveis kan smitte til mennesker! Det er derfor viktig å fryse all fisk som skal spises rå.

• Ichthyobodo necator (Costia)

  Costia er en med bredt vertsregister, og finnes ofte både i oppdrett og hos vill fisk. Parasitten angriper som regel hud og/eller gjeller, og affisert fisk blir ofte avmagrede og slappe. De vil spille ut gjellelokkene, og gni seg mot veggene eller bunnen av karet. Fisken kan se grå ut grunnet hudskader og økt slimproduksjon, og det kan observeres blødning i huden. Som regel skyldes utbrudd suboptimalt karmiljø eller stress. Ubehandlet kan utbrudd føre til høy dødelighet.

  I saltvann angriper parasitten som regel gjeller hos laksefisker, men hos arter som kveite og steinbit sees også hud-formen.

  Diagnosen stilles ved påvisning av parasitten i mikroskop.

  Behandling er badebehandling med formalin, samt korrigerende miljøtiltak.

• Trichodina

  Denne parasitten er vanlig å finne på hud og gjeller, men stort antall kan gi betydelig irritasjon grunnet parasittens aktive bevegelser. Det finnes mange ulike arter av denne parasitten, som hver har sine egne verter. De mest aktuelle i norsk oppdrett er hos laksefisker og steinbit.

  Behandling er badebehandling med formalin, samt korrigerende miljøtiltak.

• Lakselus (lepeophtherius salmonis)

  Lakselus er blant de største utfordringene norsk lakseoppdrett står ovenfor i dag. Parasitten finnes hos både vill og oppdrettet laksefisk over hele Nord-Atlanterhavet. Lusa beiter på slim og hud på laksen, og kan gi store står dersom ikke behandlet. Lusa er også et problem for villfisk, som kan samle opp mye parasitter dersom den oppholder seg rundt oppdrettsanlegg med mye lus, f. eks ørret som vandrer ut av elvene om våren.

  Lakselus har lenge blitt behandlet medikamentelt, men grunnet økende resistens mot disse midlene de siste årene, har man måttet gå over til andre løsninger.

  • Mekaniske: lusa fjernes mekanisk fra fisken, enten med børsting, spyling eller oppvarming, eller en kombinasjon av disse.
  • Passive:
    • Luseskjørt: Lakselusa oppholder seg kun i de øverste 5 metrene av vannsøylen, og dermed vil et skjørt rundt de øverste 5 metrene av nota hindre lus i å komme inn i merda.
    • Rensefisk: Både rognkjeks og leppefisk settes ut i merdene sammen med laksen for å spise lusa av laksen.
  • Avl: Det forskes mye på avl av luseresistent laks. Det har blitt identifisert noen gener som gjør at fisken tiltrekker seg ekstra mye laks, og disse genene kan nå ekskluderes fra avlsmaterialet til oppdrettslaksen.

• Skottelus (Caligus elongatus)

  Skottelusa har et mye bredere vertsregister enn lakselusa, og kan bli et problem hos bl.a. laksefisk, torsk og rognkjeks. Patogenesen er lik den hos lakselusa, men skottelusa lager sjelden så store skader på fisken. Skottelusa er mindre og mer avlang enn lakselusa.